Annonse

«Make America great again» – men ikke for alle

Innsettelsestalen som sjanger forutsetter vanligvis en forsonende og samlende stil hvor presidenten etter en lang valgkamp proklamerer at han skal være president for hele USA. Frem til nå. Velkommen til det 21. århundrets politiske retorikk – den splittende.

Da Donald Trump, etter å ha avlagt eden som gjør ham til USAs 45. president, vendte seg for å tale mot folket var det mange spørsmål som meldte seg. Hva skulle vi få høre? Var det valgkamp-Trump, preget av voldsomme overdrivelser og påstander som har fått en hel verden til å snakke om det postfaktuelle samfunnet? Eller var det den Trump vi så på valgnatten og etter møtet med Barack Obama i Det hvite hus som fremsto, til ham å være, noe mer ydmyk og nedtonet?

For det er åpenbart ikke alle som inngår i det USA som Trump vil gjøre «Great Again»

Budskapet vi fikk høre var velkjent, men likefremt overraskende. Med en nøye gjennomarbeidet tale, full av ulike retoriske virkemidler, tordnet den nyinnsatte presidenten mot Washington D.C., og erklærte at makten nå tilhørte folket. Allerede i det tredje avsnittet skulle Trump sette tonen for resten av talen:

«Today’s ceremony, however, has very special meaning. Because today we are not merely transferring power from one administration to another, or from one party to another – but we are transferring power from Washington D.C. and giving it back to you, the American People»

Gjennom å gjøre maktskiftet til noe større enn bare en overføring fra ett parti til et annet distanserer han ikke bare seg selv fra politikken, men manifesterer også avstanden mellom «folket» og «eliten». I stedet for å være en samlende president, så er det opprøreren som snakker. Videre slår Trump fast det samme poenget også i neste avsnitt.

«For too long, a small group in our nation’s Capital has reaped the rewards of government while the people have born the cost. Washington flourished but the people did not share in its wealth. Politicians prospered – but the jobs left, and the factories closed»

Det er ingen tvil om at det er mange av de samme tonene som vi har hørt fra utallige folkemøter det siste året. Men, samtidig så kunne vi tydelig se under fremførelsen hvordan han bare forholdt seg til teleprompterne, og dermed også manus. Blant budskapet om at det ignorerte folket ikke lenger vil bli ignorert finner vi formuleringer som:

«We are one nation and their pain is our pain. Their dreams are our dreams and their success will be our success. Wes have one heart, one home and one glorious destiny».

Med tanke på at denne talen er så velforberedt så blir retorikken enda mørkere enn under valgkampen, da det tilsynelatende var spontane ytringer til de oppmøtte på ulike tilstelninger. Dette var langt fra spontant, og utformingen kan si oss mye om hva vi kan forvente oss fremover fra den nyinnsatte presidenten.

Gjentagelser (anaphora), er et retorisk virkemiddel som Trump har benyttet seg av under hele reisen til presidentembetet. Ikke overraskende var det også sentralt under fredagens tale, og på flere steder enn bare i den passasjen hvor han begynte tolv setninger med «We will». Gjennom repetisjonene forsøkte presidenten å samle Amerika, og om han lykkes gjenstår å se. Fallhøyden han skapte er stor.

Men, interessant er det uansett å se hvem som er inkludert i Trumps USA.

Med unntak av en enkelt setning om at «uavhengig av hudfarge blør vi alle det samme patriotiske røde blodet», så er det nemlig lite i talen som uttrykker forente stater. Det er appeller til den samme velgergruppen som stemte ham frem. Bort fra eliten og politikken – mot de som har mistet jobbene sine, og som mener at korrupte politikere har melt sin egen kake alt for lenge. Gjennom retoriske figurer som alliterasjon «crucial conviction that a nation exists to serve its citizens», og bilder som at «et barn født i Detroit og i Nebraska ser opp på samme himmel» så blir den samlende tonen splittende etter den distanserende innledningen. For det er åpenbart ikke alle som inngår i det USA som Trump vil gjøre «Great Again».

Da Barack Obama holdt sin avskjedstale ba han folket om å tro. Ikke på Obama, men på seg selv, og deres evne til å skape forandring.

Nå heter forandringen Donald Trump, og han viste på fredag ikke bare det amerikanske folket, men en hel verden, hvordan han vil lede USA. Det handler ikke lenger om høyre og venstre. Om republikanere eller demokrater. Gjennom ordene malte presidenten et bilde av Amerika som gjør opprør mot eliten, og som setter seg selv først.

I talen omtalte Trump dette som «starten på et nytt millennium» – det er det utvilsomt også for den politiske retorikken.

Anne Bergvad er daglig leder i Retorika.
Annonse
Annonse
Annonse