Annonse

ody1.jpg

Odyssevs møter mange prøvelser på sin strabasiøse vei hjem fra Trojakrigen og kjemper på et tidspunkt mot kyklopen Polyfemos, en enøyd og illsint kjempe. Foto: Phil Cold, Dreamstime.com

Livsreisen​Odyssevs – en annerledes helt

Den greske kongen og krigeren Odyssevs er på hjemreise etter seieren i den brutale, blodige og langvarige Trojakrigen. Han har strandet på en paradisisk øy, og har det tilsynelatende som plommen i egget. Om natten elsker han den vakre gudinnen Kalypso; heftig og lidenskapelig. Om morgenen våkner han til forsiktig fuglesang og duggvåte enger. Men – han sitter også under solen i sitt paradisiske fangenskap, ytterst på klippene, og skuer utover horisonten mens øynene fylles av tårer.

Mange vil nok tenke at Odyssevs burde takke gudene for at han på sin hjemferd drev i land akkurat på Kalypsos øy. Det er et paradis, ultimat lykke, du kommer ikke lenger enn dette. Vi mennesker drives jo mot lykken, kanskje mer enn mot noe annet. Men lykken plager Odyssevs.

Kalypso, som forstår at Odyssevs lengter bort og hjem, spiller til slutt ut sitt siste kort. Hun tilbyr ham evig liv – selve udødeligheten – for å bli ved hennes side i paradiset.

Og da skjer det utrolige. Odyssevs velger å takke nei.

 

Dilemma

Er lykken å finne i øyeblikket? Å jage etter stadig nye lykketopper, den ene høyere enn den andre? Eller er lykke å være tilfreds med livet over tid? Eller – kanskje lykken er å realisere det indre selvet? At du lever det livet du har potensial og forutsetninger for å leve? Og finner en mening i livet.
Mange har tolket mye mening ut av den reisen Odyssevs gjør i «Odysseen». Boken handler om en hjemreise og det å finne hjem til det som er sitt. Men – handler den samtidig om å finne mening i det å søke ut? Bort fra det vante?

Å være menneske

Omtrent slik beskriver psykolog, høyskolelektor på Handelshøyskolen BI og konsulent Steinar Bjartveit greske Odyssevs’ kvaler på Kalypsos øy i sin nye bok «Odyssevs». Bjartveit tar utgangspunkt i den over 2500 år gamle boken «Odysseen» og tolker den gamle historien ut fra filosofi – først og fremst filosofene Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche – psykologi, litteratur og betraktninger fra vår egen tid. Vi følger Odyssevs’ dramatiske hjemreise til Ithaka, men dette er ifølge Bjartveit like mye historie om en reise som går både innover og utover. For å finne seg selv, og for å vokse som menneske. Bjartveit mener at det ligger noe fundamentalt i «Odysseen».

– Boken handler om det å være menneske, og kanskje har den forstått noe som moderne teorier og forskning ikke har forstått eller greier å beskrive på samme måte, sier Steinar Bjartveit, som viser til at der vi glemmer fakta, husker vi fortellinger. Han mener fortellingen er fundamental for vår forståelse. Hvis vi ikke har fortellingene, mister vi helheten.

ody2.jpg

Hjemreisen til den greske kongen og krigeren Odyssevs varte ifølge «Odysseen» i hele ti år. Franske Claude Lorrain malte på 1600-tallet bildet «Departure of Ulysses from the land of Pheacians», etter inspirasjon fra «Odysseen». Wikimedia Commons / Maleri: Claude Lorrain

Den trojanske hest

«Odysseen» starter med at grekerne har vunnet Trojakrigen. På gresk side er Akillevs en sterk og vakker kriger, og den som dreper den trojanske kongesønnen Hektor. Til tross for sine store tropper, sliter imidlertid grekerne med å vinne slaget, og når de etter langt om lenge faktisk vinner, er det ikke takket være den muskelstyrken som Akillevs representerer. De vinner med list og en plan klekket ut av en kriger med kløkt: Odyssevs. Grekerne later som om de kapitulerer og setter igjen en stor trehest som offergave. Trojanerne ser grekerne forsvinne og tar hesten inn i byen, men mens de feirer seieren, kommer det ut greske krigere som har gjemt seg inne i den hule trehesten. Grekerne åpner Trojas porter, og får støtte av resten av troppene som ikke var så mange haugene unna likevel. De erobrer byen, slakter ned trojanere, halshogger og voldtar. Så brutalt farer grekerne fram, at selv gudene blir vrede.

Bjartveit beskriver Odyssevs som en annerledes helt. Gatesmart og tilpasningsdyktig. En som leser situasjoner, forstår mennesker og vet å manøvrere etter hvert som ulike situasjoner oppstår. I vandrehistorier som ikke er med i «Odysseen» er Odyssevs blitt kalt slu, kynisk og hensynsløs. Men Steinar Bjartveit viser også til Robert Fagels engelske beskrivelse: the man of twists and turns. En beskrivelse han mener fanger Odyssevs selv, bokstavelig og metaforisk.

Du har et skall utenpå som ikke stemmer overens med den du er inni

– Dette peker på at han reiste mye, men det peker i overført betydning på at han er en fyr som vet å snu seg rundt og finne andre løsninger. Der andre vil slå ned murer, bygger Odyssevs en trojansk hest. Han klarer å lure seg ut av kniper ved å bruke hodet. Ikke på den skoleflinke måten, men med praktisk fornuft. Han trenger ikke å bygge muskler, han bruker den mest menneskelige egenskapen av dem alle. Fornuften.

Hjem til seg selv

Odyssevs, hjernen bak den trojanske hest, bruker hele ti år på hjemreisen fra Troja. Den starter med et forlis og fortsetter med skjellsettende prøvelser. I kyklopenes rike, på paradisøya, i dødsriket, forbi sirenene. Og mens Odyssevs er borte, skjer det ting hjemme i Ithaka. En flokk med friere som alle vil gifte seg med hans kone Penelopeia, tar for seg av mat, drikke og tjenestejenter. De har slått leir i borggården, og fortærer bokstavelig talt hjemmet hans. Kona, som tror at Odyssevs en dag vil komme hjem, holder frierne på avstand ved å si at hun må veve ferdig et likklede til svigerfaren før hun kan gifte seg igjen. Hun vever om dagene, men om natten rekker hun opp igjen det arbeidet hun har gjort. Slik utsetter hun beslutningen.

Grunnfortellingen om Odyssevs er at han reiser bort fra kone og barn for å krige, deretter følger vi ham på hjemreisen; en tematikk som brukes mye i historiefortelling også i vår tid.

Klassikeren "Odysseen"

Episk dikt i 24 sanger om den greske krigeren og helten Odyssevs’ hjemreise og hjemkomst fra Troja. Boken tillegges Homer, men man vet ikke med sikkerhet om Homer er forfatteren. Historien antas å være fra rundt 700 år før Kristus.

– Det å komme hjem, er forbundet med å komme hjem til en trygg havn, men i overført betydning er det også forbundet med det å komme til et sted hvor jeg føler meg som den jeg virkelig er. Hvor jeg kan være den er, og ikke skjemmes over det. Hvor jeg kjenner meg igjen og kjenner igjen følelsene mine, og hvor jeg er omgitt av mennesker som elsker meg og som jeg elsker. Det å komme hjem er på mange måter å finne seg selv, sier Bjartveit, som ser to bevegelser i Odysseen. Den ene vender hjemover, den andre vender utover.

Om å gå seg vill

I vende-hjem-delen handler det om en mann som har gått seg vill i livet. Odyssevs har massakrert folk i Troja, selv etter at seieren var et faktum. Etterpå har han reist rundt istedenfor å dra hjem. I dødsriket, på veien hjem, treffer han imidlertid gamle krigskamerater og sin mor. De døde forteller hvem han egentlig er, og dette er såpass brutalt å høre på at Odyssevs både feller tårer og føler skam. Hardest stikker moren, som sier at hun døde av å lengte etter sønnen, som ikke vendte hjem mens hun var i live.

Det er mange måter å gå seg vill på i livet. Kanskje har du feil jobb eller feil partner? Kanskje tar du ikke i bruk de talentene du har? Går du deg vill i livet, kan du bli avstumpet, påpeker Bjartveit. Du er ikke der du ønsker du skal være, du har hele tiden en lengsel om noe annet. Kanskje har du oppdaget at du er noe annet enn det du ville bli.

I Odysseen er frierne som beleirer og fortærer hjemmet til Odyssevs symbolet på de tingene i livet som spiser deg opp. De spiser Odyssevs ut av huset, og de gjør det fordi han ikke er hjemme. Han må komme seg hjem, hvis ikke ødelegges han.

ody3.jpg

Troja i Lilleasia, nå Tyrkia, er kjent fra sagnene om den voldsomme krigen mellom trojanere og grekere; mellom øst og vest. På slutten av 1800-tallet/begynnelsen av 1900-tallet foretar arkeologer utgravninger for å finne byen Troja. Murene er fra den utgravde byen. Foto: Sadık Güleç, Dreamstime.com

Lykkebesettelsen

Det er kanskje ikke så rart at Odyssevs ikke vendte hjem med en gang. Han var jo i lykkeland, i alle fall fram til han ble utfordret på lykke som livets mål på paradisøya. Dette målet om at lykken skal være livet, møter vi også overalt i vår egen tid. På TV, i blader, på selvrealiseringskurs.

Daniel Kahneman, psykologen som har fått nobelprisen i økonomi, beskriver to typer lykke; øyeblikkslykken og livstilfredshet. Lykken i øyeblikket, er kanskje den de fleste av oss forbinder med lykke, sier Bjartveit. Det kan være øyeblikket når vi står på en fjelltopp og skuer utover. Eller kanskje et lite øyeblikk hjemme på lørdagskvelden sammen med kjæresten. Men vi begynner lett å jage slike lykkeøyeblikk, og vil så gjerne at det ene øyeblikket skal toppe det andre. På ferie, på restaurant, på spa. Og så blir vi skuffet når vi ikke klarer å prikke inn lykketoppene.

Kahnemans andre lykkebegrep, livstilfredshet, handler om generelt å være fornøyd med livet, at livet over tid inneholder de tingene du ønsker.

Du ser at du ikke er deg, du er blitt noe annet

– På øya til Kalypso har Odyssevs bare lykketopper, og han har stort sett alle de tingene han trenger for å være fornøyd. Men han lengter etter noe annet. Etter livet. Selv når Kalypso tibyr den ypperste formen for lykke – udødelighet; et lykkelig liv, god helse og det å ikke eldes – sier Odyssevs nei. Og med dét viser han at han besitter en innsikt om at livets mål må være mer enn lykke. Han velger døden framfor livet, men velger også egentlig livet foran det å dø. For en slik lykke finnes kun i himlene. Hva er livet hvis det konstant er lykke? Odyssevs vil heller ha et liv som også bringer smerte og nederlag. De fleste av oss vet dette. Hvis noen spør om du vil at ungene dine aldri skal oppleve nederlag, vil du kanskje si ja med en gang. Men, nei egentlig ønsker du ikke det. Du ønsker ikke at ungene dine aldri skal ha opplevd motstand, nederlag og ha grått sin tårer. Da blir de drittunger. Men det ligger litt i vår tid; alt skal være nytelse. Odyssevs skjønner at dét ikke er livet.

Være en rollefigur?

Et tredje lykkebegrep, som kommer fra gresk filosofi, er eudaimonia. Her tones lyst-lykken ned. Dette handler om realisering av sitt indre selv. At du lever det livet du har potensial og forutsetninger for å leve. Kanskje handler det mer om livsmening enn om livslykke, tenker Steinar Bjartveit.

– Kirkegaard berører dette når han mener at vi må våge å bli subjekter; at jeg blir meg. Kierkegaard skriver at livets mål er å ta de anlegg og lengsler du har i livet og leve dem ut gjennom det nødvendige og det mulige. Det nødvendige er alt du har av egenskaper og erfaringer, det er deg. Men potensialet ditt, lengslene dine og redslene du har, er også deg. Og dette er ikke noe du gjør én gang, det skjer gjennom hele livet. Du strekker deg mot noe du mener er riktig, forteller Bjartveit, som viser til at Kirkegaard setter det å være subjekt opp mot roller vi strever etter å oppfylle. Det kan være rollen som den gode leder, den elskverdige far eller kanskje den store karismatiker. Går du for dypt inn i slike roller, så kan du ifølge Kierkegaard miste deg selv. Du blir rollen mer enn du blir deg selv. Du har et skall utenpå som ikke stemmer overens med den du er inni.

I det daglige jobber Steinar Bjartveit med ledere og lederskap, og det er betimelig å spørre om ikke ledere til en viss grad må være i rollene sine.

– Det er det som er farlig med lederskap. Har Obama mistet seg selv i rollen som den store karismatikeren? Rart nok, kan faktisk Trump forstås som en mer autentisk leder, selv om vi ikke liker det vi ser. Vi vil gjerne ha autentiske ledere, men for mange betyr det at du skal stå inne for et bestemt sett verdier, gjerne skandinaviske. Men hvor autentiske er ledere da? Jeg tenker at skal du få til noe som leder, så må du tørre å bruke ditt autentiske jeg. Men da må du også akseptere at du ikke blir elsket av alle. Du må erkjenne at folk vil være uenig med deg.

ody4.jpg

Klassikeren «Odysseen» handler om det å være menneske, mener psykolog, høyskolelektor og konsulent Steinar Bjartveit, som er ute med boken «Odyssevs». Foto: Anita Myklemyr

Sirenenes sang

En av de mest kjente historiene i «Odysseen», er historien om sirenene. Den forteller at de som seiler forbi sirenenes øy og hører deres sang, ikke klarer å stå imot. De blir lokket til de vakre kvinnene – men overlever aldri. Gudinnen Kirke vet at Odyssevs er søkende og eventyrlysten. Hun råder ham derfor til å binde seg selv til masten på skipet mens mannskapet, som har puttet voks i ørene, manøvrerer skipet forbi sirenenes øy. Bjartveit gjør her et poeng av at sirenene ikke lokker med sex, slik det ofte fremstilles som. Det de lokker med, er kunnskap om verden og om Odyssevs egen fortvilelse. Kunnskap som ingen andre har. Odyssevs får, fordi han binder seg til masten og overlever, ta del i denne kunnskapen.

Filosofen Kierkegaard er også opptatt av fortvilelsen, og viser til at den kan komme når du forstår at du ikke er så autentisk som du trodde. Du ser at du ikke er deg, du er blitt noe annet. Filosofen mente imidlertid at vi måtte akseptere at fortvilelsen er til stede i livet.

– Hvis fortvilelsen ikke er der, kan det være et tegn på at du har levd et overbeskyttet liv. Du har ikke turt å skubbe borti bordhjørner eller få blåmerker. Du er et sted hvor du bare går i ring. Du utvikler deg ikke. Du vokser ikke. Du finner ikke ut av deg selv, sier Bjartveit og minner om Kierkegaards bilde av et menneske som bor i et hus med flere etasjer, men bare bruker kjelleren.

Selvet gjemmer seg

De færreste vil nok innrømme at de er «kjellermennesker», men det som er gjenkjennelig, er at man kan ha sett en svakhet ved seg selv som man ikke liker og som man ikke helt vet hvordan man skal leve videre med, mener Bjartveit. Kanskje oppdager du at du er jo ikke denne fantastiske lederen eller vennen som du tror du er. Det er egentlig aldri noen som har tenkt det om deg.

– Her er Kierkegaard fantastisk presis. Han skriver at du gjemmer erkjennelsen inni deg selv. Lar det ligge, istedenfor å akseptere svakheter og gå igjennom dem. Du lever livet og kan være en dyktig leder, en kjærlig ektemann, en snill far, men det som er deg, har du puttet bak det Kierkegaard omtaler som en blind-dør. Bak denne blind-døren sitter selvet og passer på seg selv. Du kan bli innesluttet, men selvet som du har gjemt inni deg kan begynne å bråke så mye at du kaster deg ut i livet. Kanskje tar du på deg masse arbeid og prosjekter. Kanskje drikker du for mye. For du orker ikke stillheten og dette selvet som roper sånn til deg, sier Bjartveit, som viser til at psykologer stort sett vil være enige om at du verken kan stenge fortvilelsen inne eller gå utenom. Du må akseptere deg som selv som det mennesket du er, med de svakhetene du har. Dette gjør du best i samtaler med andre, men også ved å jobbe med deg selv.

ody5.jpg

Gresk-romers mosaikk fra antikken: Odyssevs binder etter råd fra gudinnen Kirke seg selv til masten da skipet passerer sirenene; som i gresk mytologi fremstilles som noen forlokkende, men farlige skapninger. Det sies at den som hører sirenenes sang, vil lokkes til dem; men at ingen overlever dette. Odyssevs får høre sangen og kommer seg videre, fordi han lytter til Kirkes råd. Foto: Fotokon, dreamstime.com

Et livsprosjekt

Prosjektet å bli seg selv som menneske, blir ikke ferdig, skal vi tro Steinar Bjartveit. Han tenker at det ikke er uten grunn at «Odysseen» er en reisefortelling. I hans tolkning ligger kjernen i «Odysseen» i spenningen mellom to krefter: kraften som driver Odyssevs hjem til Ithaka og kraften som driver ham ut mot nye erfaringer og ny kunnskap.

– Det er dynamikken som skaper noe nytt. På den ene siden lengter vi hjem, på den andre siden lengter vi ut. Og kanskje er det i møtet disse to kreftene i mellom vi skaper oss selv og vokser som mennesker. Odyssevs må reise hjem, han kvitter seg med frierne og gjenforenes med sin kone og sin sønn. Men hvis man kommer fram og alle planeter står i linje, da er man på mange måter ferdig med livet, sier Bjartveit, som finner flere tegn i «Odysseen» på at Odyssevs ikke blir værende hjemme. Blant annet sier gudinnen Kirke at den som har hørt sirenenes sang, aldri blir lykkelig av å bare vende hjem.

– Odyssevs er en type som hele tiden må ekspandere sin egen forståelse av verden. For så å vende tilbake med nye oppfatninger av seg selv. Alfred Tennyson skriver et dikt om Odyssevs som gammel. Han går til havnen, ser skipet og tar med seg sine gamle kamerater og reiser ut igjen. Tennyson skriver: Man skal streve og søke og aldri gi etter. Det er livets mål.

Scenene i artikkelen er basert på skildringene i boken «Odyssevs» av Steinar Bjartveit.

Annonse

Eksistens

Denne artikkelen er en smakebit fra seksjonen Eksistens i Plot.

Vi skriver om teater, film, bøker og intervjuer folk om drivkraften og meningen i livet. Her finner du artikler om temaer fra psykologi, filosofi, livssyn og sosiologi. Du kan også lese Alf van der Hagens samtaleintervjuer,  der han snakker «langt og lenge» med mennesker om hva de tror på og finner mening i. Samtaleintervjuene er et fast innslag i Plot.

Annonse

Eksistens

Denne artikkelen er en smakebit fra seksjonen Eksistens i Plot.

Vi skriver om teater, film, bøker og intervjuer folk om drivkraften og meningen i livet. Her finner du artikler om temaer fra psykologi, filosofi, livssyn og sosiologi. Du kan også lese Alf van der Hagens samtaleintervjuer,  der han snakker «langt og lenge» med mennesker om hva de tror på og finner mening i. Samtaleintervjuene er et fast innslag i Plot.

Annonse