Annonse

laeng.jpg

«Er ”hjem” stedet hvor jeg i de tryggeste omgivelser ble overøst av oppmerksomhet når jeg prøvde å være klassens klovn, rett og slett fordi ingen ropte høyere, og fordi vi bare var 6 stykker?» Foto: Privat.

Med fare for drus i løsvekt

Ryktene som så lenge jeg har vært singel har eksistert. Rykter ingen tør å spørre meg om faktisk er sanne, eller om det bare er en konstruert sannhet for å fylle tiden rundt kaffebordet på den lokale coop-butikken, der de sitter presis kl 9 hver morgen. Butikksjefen, bussjåføren, og hun som innehar en 50% stilling i barnehagen, hvor jeg selv har gått.

16 år gammel flyttet jeg fra bygda mi Vistdal og dens 250 innbyggere til Molde, for å bo på hybel og forhåpentligvis karre meg igjennom videregående opplæring. Livet var perfekt, jeg hadde en råtten kjellerhybel med fukt i veggene, som jeg delte med en kompis, som i likhet med meg aldri hadde sett eller tatt i en vaskeklut. Vi gikk på skolen, spiste frossenpizza, dro helseskadelig fukt og kjellerluft ned i lungene, og reiste tilbake til bygda på helgene, for å få mamma til å vaske klærne våres.

Jeg har kjøpt meg en ny blazer. En blazer som for alvor bygger opp under fordommene som mine nye klassekamerater her i byen har til at vi bygdegutter ikke kan å kle oss. Den er litt for lang i ermene, litt for smal over skuldrene, og er dessuten av feil merke.  På grunerløkka fnyser de også lett av blazern, siden den ikke er kjøpt på en vintage second hand butikk. De ser på meg og lurer på hvor jeg egentlig hører til.

 En blazer som for alvor bygger opp under fordommene som mine nye klassekamerater her i byen har til at vi bygdegutter ikke kan å kle oss.

Jeg forteller dem at jeg har vokst opp på en gård i en bygd kalt Vistdal. ”En ekte bondegård?” spør de meg.  Helt ekte, svarer jeg.  Jeg hører en av dem si: ”Jeg aldri har skjønt greia med gårder”. De legger ut om hvor ”utafor” de føler seg siden de bare tar en ”tulle-utdannelse” på Westerdals, når resten av familien er leger og advokater. Gårdsgutten som sitter og forsøker å passe inn føler han på sin side har oppnådd noe ingen i familien har gjort til nå – få seg en høyskoleutdanning. En bachelorgrad.

Er ”hjem” byen som har gitt meg uttalige avvisniger fra kvinner kl 0310 natt til søndag?

”jasså, bygutten er hjemme igjen?” sier en av de lokale heltene når jeg labber inn på coop-butikken i brune skinnsko lille juleaften. ”Fortell oss alt du har lært nedi Oslo-bygda nå, da”. Jeg forteller. ”Når skal du få deg en jobb da?” Jeg forklarer. ”når skal du flytte hjem igjen da?”

Når skal jeg flytte hjem igjen? Hva er hjem, egentlig? Er ”hjem” stedet hvor jeg i de tryggeste omgivelser ble overøst av oppmerksomhet når jeg prøvde å være klassens klovn, rett og slett fordi ingen ropte høyere, og fordi vi bare var 6 stykker? Er hjem stedet med det lokale fotballaget jeg herjet på fram til jeg var 13 år fordi vi var egentlig bare 2 stykker som var skikkelig interessert?

Eller er hjem byen jeg som 20 åring flyttet til for å studere på en skole kalt noe så ydmykt som Westerdals oslo school of art communication and technology? Er ”hjem” byen som har gitt meg uttalige avvisniger fra kvinner kl 0310 natt til søndag, og byen som har gitt meg muligheten til å stå på kulturhuset en onsdag i desember og prate til en forsamling gjennom pompøse linjer av usikkerhet og forvirring, om sin tilhørighet.

Jeg kjøpte meg en ny blazer – med fare for drus, i løsvekt.

Annonse
Annonse