Annonse

silje_5.jpg

«Hadde det drept deg å prøve å overraske meg av og til? Forføre litt?» Foto: Aurora Hannisdal

Kjære bygda

Jeg, for eksempel, tenkte på andre enn deg hele tiden. Hver gang jeg lukka øynene, tenkte jeg på andre. Paris, London, Oslo, New York. Det er ikke det at du ikke er fin og sånn, men jeg har liksom blitt litt lei av deg. Hver jævla dag i 23 år, med bare noen små pauser her og der. Hadde det drept deg å prøve å overraske meg av og til? Forføre litt? Du er bare så kjedelig. Du har ingen oumph, liksom!

Dessuten hater jeg når du er full. Hvordan du snøvler. Og at du aldri har lest en bok i ditt liv. Jeg hater at «la meg gjette, du bor på bygda og mangler høyere utdanning» er et argument noen i fullt alvor brukte i en nettdebatt. Jeg hater at du bare står der og gliser med hendene i lomma, uten å skjønne at alle gjør narr av deg.

Og hva med alle gangene du stengte meg ute? Hva med alle lørdagskveldene du lot meg sitte hjemme aleine, mens du gikk ut med de andre? Ingen har såra meg slik du såra meg - hver ukedag, hver helg, år etter år.

Oslo er glad i meg. Oslo er kanskje litt hard to get, men det er noe der.

Jeg har det så sykt mye bedre uten deg. Jeg vil bare at du skal vite det. Nå bor jeg i Oslo og det er skikkelig, skikkelig fint. Oslo ser meg, liksom. Eller, ja, mer enn du gjorde, i alle fall. Folk kler seg kulere og tar utdanning og har litt ambisjoner og sånn. Og selv om jeg og Oslo foreløpig er mer fuck friends enn fast følge, tror jeg virkelig at vi er meant to be. Oslo er glad i meg. Oslo er kanskje litt hard to get, men det er noe der. Jeg bare vet det.

Men jeg savner deg da, av og til. 

Jeg savner å føle meg som den smarteste i klassen, på fest, på butikken, på kaféen. Jeg savner å kunne fremmedord du ikke har mulighet til å forstå. Jeg savner å tro at det å være ung, melankolsk kunstnerjente er unikt og sjarmerende. Oslo er laget av unge, melankolske kunstnerjenter, og alle er penere, tøffere, smartere og flinkere enn meg til å hate verden på den sexy måten.

Jeg savner folk med nasjonalromantisk røde kinn i slalåmsko på butikken.

Jeg savner naturen. Jeg savner folk med nasjonalromantisk røde kinn i slalåmsko på butikken, og jeg savner at folk skjønner hva jeg sier når jeg sier «Steikje, kæræ, hanj va folinj!». Jeg savner å kunne gå over veien eller midt i veien når jeg vil. Jeg savner å snakke med bussjåføren. Jeg savner å bli kjørt helt til døra av bussjåføren. Jeg savner å få lov til å betale i morgen av bussjåføren, og jeg savner å vite hva bussjåføren heter. Og ja, jeg har sikkert en usunn tilknytning til bussjåføren, men Tone er faktisk ei jævlig bra dame!

Mest av alt savner jeg hvor rolig du er og hvor god du er. Innerst inne.

Jeg veit at du ikke har det lett for tida. Jeg veit at folk går fra deg, slik jeg gikk fra deg. Jeg hørte at de skal ta fra deg skolen. Det er kjipt å vite at jeg er en av dem som snudde ryggen til det sure trynet ditt – at jeg ikke klarte å være den voksne og se at du egentlig bare har dårlig selvtillit. Jeg ser den. Den finnes også i meg. Det er den jeg møter Oslo med på dårlige dager. Da himler Oslo med øynene og ser en annen vei. 

Jeg veit at folk går fra deg, slik jeg gikk fra deg.

Jeg tror det kommer til å gå bra med oss, da. Nesten garantert. Og hvis Oslo viser seg å være en skikkelig fuckboy, da kommer jeg kanskje tilbake til deg. Hvem vet? Men da må du se til å anstrenge deg lit. Kanskje lese noen bøker. Farvel til Eddy Bellegueule. Hørt om den? Det er som å lese om oss, det!

Og nå er det altså jul. Ett år siden sist jeg så deg. I mellomtiden jeg har vært i Frankrike, Trondheim og Kongsberg et par ganger. Og nå er det flere som sier at jeg burde dra hjem og feire jul sammen med deg. Jeg er bare litt redd for hva Oslo kan finne på hvis jeg drar. Det er så mye som skjer hele tiden, liksom. Vil ikke gå glipp av noe. Så jeg tror jeg blir her, jeg. Feire jul aleine. Jeg er jo voksen. Hater jul uansett. 

Men du kan jo kjøpe inn litt ekstra brennevin da, bare sånn i tilfelle.

Annonse
Annonse