«Å slutte fred med sin dødsfiende er noe av det vanskeligste»

REPORTASJE: Colombias regjering og FARC-geriljaen ble i sommer enige om en tosidig våpenhvile, som ble ansett som det siste store skrittet mot en endelig fredsavtale. Men folket ville det annerledes, og stemte ned det første fredsforslaget. Nå har president Santos likevel klart å lose en enighet i havn. 10. desember ble han tildelt Nobels fredspris i Oslo.

GAITANIA, COLOMBIA. Laura håper at hun snart får faren sin tilbake. Wilson Ramirez, alias «Teófilo», er FARCs sjef for utlegging av landminer. Han har besøkt datteren bare annethvert år etter at han la henne på trappen hos en fremmed kvinne da hun var bare åtte dager gammel. Men nå vil den marxistiske geriljagruppen FARC og regjeringen inngå en fredsavtale som innebærer at Teófilo og de andre skal legge ned våpnene og bli alminnelige politikere.

– Det er slik han er. Jeg er motstander av jobben hans, men jeg vet at han kjemper for de fattige, på samme måte som FARC gjorde det da krigen begynte, sier den sjenerte, smilende 16-årige skoleeleven som jeg møter på torget i fjellandsbyen Gaitania.

Det var her, i en av de mest ufremkommelige avkrokene i Tolima-provinsen at FARC ble startet for 52 år siden. Sinte bønder og militante kommunister gjorde opprør mot politisk undertrykkelse og ulik fordeling av jorden, og gruppen hadde i noen år hovedkvarter her i Gaitania.

Nå kan det igjen bli skrevet historie i den lille fjellandsbyen, som har fått navnet sitt etter den drepte venstrefløy-martyren Jorge Gaitán. For som et ledd i den forventede fredsavtalen skal FARCs soldater få hjelp til å skape seg en sivil tilværelse, etter alt å dømme i Gaitania og en rekke andre såkalte «konsentrasjonsområder». Det forhandles fremdeles om detaljer rundt hvordan avvæpningen skal skje.

Dette er noe som bekymrer mange. For kan man stole på FARC? Gruppen har tross alt vervet barnesoldater, plyndret og lagt ut miner her i området i et halvt århundre.

 

Det er alminnelig kjent at et større antall sivilkledde FARC-spioner befinner seg i landsbyen. Minst 25 gjemmer seg blant de omtrent tusen beboerne, anslår sjefen for byens nyåpnede politistasjon, som hevder at man overvåker dem det gjelder. De fleste vet godt hvem spionene er. Men man snakker ikke med fremmede om det.

Det er flytende grenser mellom tause motstandere av FARC, sympatisører og aktive spioner

Etter en del overtalelse utpeker et respektert byrådsmedlem likevel to av dem for meg, etter at jeg har lovet å ikke gjengi verken hennes eller deres navn. En av de påståtte spionene eier en butikk. Jeg møter henne der. Hun tar meg med inn til den bakerste delen av butikken, slik at vi ikke kan sees fra gaten.

– Hør nå her. Hvis jeg var fra FARC, ville jeg ikke fortelle deg det. Og du er nødt til å forstå, at det er flytende grenser mellom tause motstandere av gruppen, sympatisører og aktive spioner. For oss er alt lokalpolitikk. Vi er en liten landsby hvor staten ikke har vært tilstedeværende på flere tiår. Det har gjort oss pragmatiske. Akkurat nå avventer vi for å se hvem det er som får makten etter fredsavtalen, sier hun.

co2.jpg

MATALLANA: Soldater patruljerer de gjengkontrollerte gatene i Matallana som et ledd i et oppsøkende program i regi av myndighetene. (FOTO: Tomas Ayuso)

Den anspente stemningen opprettholdes av tvilen rundt fredsavtalens detaljer, gjennomføring og tidshorisont. Avtalen skulle ha vært underskrevet den 23. mars. Det skjedde ikke. I midten av mai uttalte imidlertid president Juan Manuel Santos under en pressekonferanse at han håpet at problemene knyttet til en endelig våpenhvile mellom FARC og regjeringen ville løses veldig snart. Det gjøres også et forsøk på å få til en avtale med den nest største gjenværende venstrefløy-geriljaen, ELN. Det er FN som skal kontrollere at avtalen overholdes, men detaljene rundt hvordan det skal skje er uvisse.

Her i området er det mange som er nervøse. For hvem skal man være venner med fremover for å få være i fred? Kan staten nå sikre lov og orden? Og vil alle FARCs regimenter virkelig avslutte kampen? Fredsavtalen endrer ikke bare det politiske landskapet, men forrykker også maktbalansen i den kriminelle verden.

FARCs kriminalitet startet som en tilleggsgeskjeft som skulle brukes til å finansiere den revolusjonære kampen. I 1980-årene vokste den, ettersom gruppen – på samme måte som andre parter i konflikten – ble tungt involvert i narkohandel. Da den kalde krigen sluttet, og støtten fra Sovjetunionen forsvant, begynte FARC dessuten å finne nye inntektskilder i form av kidnappinger, utpressing og annen utnyttelse av den fattige befolkningen på landsbygda. Og da narkobossen Pablo Escobars Medellín-kartell brøt sammen fire år senere, overtok FARC store deler av dets kriminelle struktur. Bondeopprørerne var blitt til ledere av ett av Latin-Amerikas største forbryterimperier.

I dag er deres viktigste forretningspartnere faktisk de tidligere ideologiske dødsfiendene fra den paramilitære gruppen Los Urabeños. Ifølge en lekkasje fra en e-post-korrespondanse i august i fjor, er dette den gruppen FARC selger mest uraffinert kokain til.

 

co3.jpg

MEDELLIN: Joaquin Ramírez var tidligere leder for en gruppe i det paramilitære AUC. Nå utfører han hagearbeid som samfunnstjeneste i Comuna 8 i Medellín. (FOTO: Tomas Ayuso)

– De er tarvelige forbrytere, fnyser Octavio Varón. Den ordknappe løsarbeideren ble for tre måneder siden fordrevet fra sitt hjem i Gaitania av en mann som hevdet å være kommandør i FARC. «En ond, spinkel type med et beinete, usunt ansikt» krevde et beløp tilsvarende rundt 5000 norske kroner, ellers ville han drepe Octavios tre små barn. Banditten stakk ham ned med en knust brennevinsflaske og etterlot ham hardt såret. Men Octavio Varón kom seg, pantsatte bilen, betalte utpresseren og flyktet sammen med familien, akkurat slik mer enn seks millioner colombianere har gjort i løpet av krigen.

For første gang siden flukten er familien nå tilbake i Gaitania. De har med seg en advokat, for å prøve å få beløpet tilbake.

– Selvfølgelig er vi redde, men ellers har vi ikke råd til å sende barna på en god skole, forteller kona Juliana Hurtado, som bærer det yngste barnet på armen.

Ifølge en meningsmåling Gallup gjorde midt i februar støtter 54 prosent av colombianerne fredsprosessen, men de fleste avskyr samtidig FARC. Og det har dessverre skjedd før at fredsprosesser er blitt spolert av mektige mindretall. Bekymringsfullt nok er en rekke høytstående colombianske militærpersoner motstandere av avtalen med FARC.

– De er noen forbannede narko-terrorister. Det er ynkelig at presidenten tar dem i hånda, harselerer en sersjant som jeg møter i det voldelige og fattige Matallana-kvartalet i Tolimas provinshovedstad Ibague. Hærens Sjette Brigade har på gang en sjarmoffensiv i området, og tilbyr denne formiddagen gratis advokatbistand, tannlegesjekk og til og med gratis hårklipp. Formålet er å bedre statens omdømme i et område hvor politiet har gitt opp å patruljere. Et område som styres av narkohandlere og bakmenn for prostitusjon. En gruppe barn forteller at de er vant til å se skyting og knivdrap.

Da jeg noterer ned den regjeringskritiske sersjantens navn, tar han notatboken ut av hånden min og streker grundig over det jeg har skrevet, men han fortsetter likevel å snakke:

– Vi er noen i det militære som er klare til å støtte et kupp. FARC er jo i ferd med å få makten. Det starter med denne fredsavtalen, som gir dem politisk særbehandling. Men snart vil de kombinere den politiske plattformen sin med voldelig trusler, og da kan de true seg til en valgseier. Jeg spår at vi i løpet av åtte år har en FARC-president, og at vi er blitt det nye Venezuela.

co4.jpg

HAVANNA: Den norske diplomaten og fredsforhandlern Dag Halvor Nylander (t.h) har en viktig rolle i fredsforhandlingene i Colombia. Her fra en pressekonferanse i Havanna. (FOTO: NTB scanpix/AFP)

På en scene bak oss arrangerer en av kollegene hans en danse- og «twerke»-konkurranse for kvartalets yngste piker. Ei jente på syv år vinner førstepremien, en sekk med ris.

– Barna er glade for showet, men i morgen fortsetter gjengkrigen, bemerker en mor – en sexarbeider som har navnet Emiliano tatovert på sin høyre skulder. Hun tror verken på fredsavtalen eller på president Juan Manuel Santos, som avfeies som «en slappfisk».

Den samme oppfatningen finnes, i en litt mer raffinert utgave, blant flere av de ledende intellektuelle på høyrefløyen. De anser presidenten for å være naiv og skadelig for landet.

«Jeg er vokst opp i et land hvor FARC stuer uskyldige mennesker inn i en kirke og sprenger den i luften»

– Regjeringen ser det som en prestasjon at den har brukt tusenvis av dager i Havanna på å forhandle om å utlevere fedrelandet til FARC, har tidligere president Alvaro Uribe uttalt.

Ingen steder er motstanden mot Uribe større enn i Medellín, Colombias nest største by. Jeg reiser dit for å forsøke å forstå kritikerne bedre. Denne byen var i flere tiår en av verdens voldeligste, men en ambisiøs utviklingsplan støttet av næringslivet har gjort byen til en av landets sikreste, og mest selvsikre, med stor vekst, lav skatt og velholdte gater.

co5.jpg

TRUET: Octavio Varón (midten) ble fordrevet fra sitt hjem i Gaitania av en mann som hevdet å være kommandør i FARC. Mannen var voldelig, og truet med å drepe barna hvis han ikke fikk penger. (FOTO: Tomas Ayuso)
– Det er avskyelig å forhandle med FARC. Økonomisk fremgang er en bedre vei til fred, argumenterer den unge entreprenøren Alejandro Pérez, som jeg møter på serveringsstedet Crepes & Waffles i et av byens mest velstående kvartaler. Han er her for å spise brunch med familien.

– Jeg er vokst opp i et land hvor FARC stuer uskyldige mennesker inn i en kirke og sprenger den i luften, sier han, og viser til en hendelse i
Bojayá i 2002 hvor 119 sivile mistet livet.

– Det skal man i fengsel og ikke i parlamentet for, insisterer han, mens han tviholder på dessertgaffelen.

Faren hans, som også er en vellykket entreprenør, har vært kidnappet av FARC, men Alejandro Perez mener likevel ikke at Colombia kan sies å være i krig. Han minner om fredsavtalen som De Liberale og De Konservative inngikk i 1958, etter ti år med krig.

– Før fredsavtalen stod to legitime politiske grupper overfor hverandre. De ble enige om å regjere på skift i noen tiår. Men etter dette har det vært bare én legitim part og én ond terrorgruppe, argumenterer han, før kona bittert avslutter setningen: – Og slike skal dø.

Diplomat Dag Halvor Nylander, Norges spesialutsending til fredsprosessen i Colombia, er blitt omtalt som en av de mest innflytelsesrike aktørene i fredsforhandlingene. Han har vært med siden man begynte å arrangere hemmelige møter mellom de to partene for over fire år siden. Det at så mange colombianere fremdeles ønsker død over sine fiender, omtaler han som en av de største truslene mot fred.

Gjennom dialog, prøving og feiling er håpet at colombi­anerne, som i mer enn femti år har forsøkt å drepe hverandre, kan legge konflikten bak seg

– Det gjensidige fiendebildet som er bygget opp over tid må gradvis bygges ned. Å slutte fred med sin dødsfiende er noe av det det vanskeligste man kan gjøre som menneske. Fred krever en annen type oppofrelse enn det krig gjør, sier Nylander.

Likevel er Nylander optimistisk. Den rutinerte diplomaten megler direkte mellom president Santos og FARC, og har 20 ganger hentet geriljakrigere ut av jungelen i helikopter for å fly dem til forhandlingsbordet i Cuba, hvor Norge er garantist og tilrettelegger for fredsprosessen. I starten var tilliten mellom de to partene «meget lav», men nå er den bedre.

– Når to fiender møtes menneskeliggjøres de i hverandres øyne. Det er første steg mot tilgivelse og sameksistens. Gjennom dialog, prøving og feiling er håpet at colombianerne, som i mer enn femti år har forsøkt å drepe hverandre, kan legge konflikten bak seg.

Nylander forteller at partene omsider har nådd fram til «kjernen av fredsprosessen, nemlig hva som skal til for at FARC legger ned våpnene. Både innhold og tidspunkt for endringer i det colombianske samfunnet, som danner forutsetning for at våpen legges ned, og tilstrekkelige garantier for at geriljaen kan drive politikk uten risiko for overgrep».

co6.jpg

MEDELLIN: Barn leker i Moravia, en tidligere søppelplass hvor det nå bor folk som er drevet på flukt. (FOTO: Tomas Ayuso)

FN skal overvåke våpenhvilen. Men de har ennå ikke lagt frem noen detaljert plan for hvordan det skal skje – og selv om de lykkes med dette, så vil det neppe forhindre at grupper som er beslektet med stridens opprinnelige parter fortsetter å drepe hverandre i de fattige kvartalene i fjellskråningene få kilometer fra stedet der Perez-familien spiser franske vafler.

– Det er en mikro-krig. Den er mindre ideologisk enn for 50 år siden og mindre intens enn for 10 år siden, men den er aldri helt blitt avsluttet, mener Jhol Ferley Ciro, som jobber som sosialarbeider blant utsatte unge i Comuna 13. En del innbyggere her er internt fordrevne fra konfliktsoner på landet. Den korpulente, unge mannen med caps på hodet har invitert meg på en tur gjennom en bydel der de fordrevne har gjort uhyggelige funn som minner dem om det de forlot.

Han peker på avfallsplassen La Escombrera, hvor opp mot 300 uidentifiserte ofre for krigen mellom de paramilitære og FARC etter sigende skal ligge begravet under mursteinsbiter, jord og søppel.          

– Skurkene gjenoppstår alltid under nye navn, eller så finner de nye måter å operere på, sier han.

FARC har ikke den samme tydelige tilstedeværelsen i byene som på nittitallet og begynnelsen av 2000-tallet, men de tjener fremdeles stort på å selge stoff til narkobander i byene. De høyreorienterte paramilitære gruppene begynte som selvforsvarsmilitser som ville hjelpe staten med å bremse geriljaenes fremmarsj, men endte som regelrette forbrytere. Og selv om de offisielt la ned våpnene i bytte mot amnesti i 2003, styrer arvtagerne deres i dag mye av den lokale narkotikahandelen.

Vi var overbevist om at vi var de gode, selv om vi drepte folk hele tiden

– Også de paramilitære er mer diskrete i dag, men det skyldes i høy grad at de har inngått en pakt om å dele makten. Det kan fortsatt koste dem som bor her livet hvis de uforvarende krysser en av de mange usynlige grensene mellom de kriminelles territorier, forteller Ciro. En undersøkelse gjort av borgemesterens kontor for sikkerhet fastslo nylig at hele 80 prosent av Medellíns handelsdrivende betaler ut beskyttelsespenger til forbryterbander.

Mange mener at de høyreorienterte paramilitære i dag er en av de største truslene mot fred fordi de uten større anstrengelser synes å overta markedsandeler fra FARC. For å forstå hva det er som driver denne viktige aktøren i konflikten, oppsøker jeg en av deres tidligere ledere, Joaquin Ramírez. Han var i flere år sjef for militærblokken Cacique Nutibara og har arbeidet tett sammen med en av Colombias mest forhatte paramilitære ledere, Don Berna, som tidligere herjet i Medellín.

– Vi var overbevist om at vi var de gode, selv om vi drepte folk hele tiden. Det var som en absurd film, husker Joaquin Ramírez.

Han tilsluttet seg avtalen om avvæpning i 2003 og gjennomfører nå samfunnstjeneste i en kjøkkenhageparsell med skulpturer av en smilende tomat, leende hester og en glad gulrot. Den tidligere kommandøren grep til våpen allerede som trettenåring, etter at foreldrene omkom i et jordras som geriljagruppen M19 mistenkes for å ha fremprovosert. I dag angrer han på beslutningen. Han virker oppriktig.

– Jeg har skåret folk i stykker med motorsag. Det skulle jeg ikke ha gjort. Men jeg ble en god person fordi de ga meg en sjanse til å starte på ny frisk, sier han, mens han roter i jorden med en hakke. Nå appellerer han til at colombianerne gir FARC den samme muligheten.

Jeg forteller ham at jeg over hele landet har møtt ofre og pårørende som ikke synes noe om at forbryterne som myrdet deres kjære får en kjøkkenhage istedenfor en livstidsdom.

– Hva er alternativet? Vi er jo nesten alle sammen ofre, sukker han.

co7.jpg

GAITANIA: Den yngre generasjonen var ikke født under raidene og bombingen som foregikk da president Uribes regjering og FARC var i krig. De er positive til at geriljaen kan styre landet. (FOTO: Tomas Ayuso)

At det ikke bare er følelser som truer freden i Colombia, har regjeringen tydeligvis forstått. Den har lovt å investere et beløp tilsvarende rundt 25 milliarder norske kroner over de neste fem årene for å skape vekst og arbeidsplasser i de 394 av landets 1123 kommuner som har vært hardest rammet av konflikten. De pengene som fremdeles mangler forventer regjeringen å få i bistand fra utlandet. Utviklingsmidlene skal etter planen bekjempe den fattigdommen som har gitt næring til konflikten.

Ataco er en av byene som er utvalgt til å få noen av disse pengene. Landeveisrøvere og geriljasoldater gjorde det inntil for få år siden farlig å kjøre langs veiene til den søvnige landsbyen ved bredden av den brune Saldaña-elven midt i landet. I dag går dette fint, men også her er freden farefull. De paramilitære har brukt våpenhvilen til å vinne terreng fra FARC. På et skilt i veikanten er det skrevet med sorte grafittibokstaver: «AUC – dødens helter».

En beboer viser meg to løpesedler fra en AUC-tilknyttet gruppe som truer venstreorienterte, miljøaktivister og andre såkalte samfunnsundergravere. De får beskjed om å innordne seg eller dø.

De paramilitæres tilbakekomst har gjort at noen i byen er blitt skeptiske til fredsavtalens holdbarhet, selv om de i utgangspunktet støtter den.

– Det er bra at det kommer penger til byen, men jeg tror ikke at det er nok penger og jeg tror ikke at regjeringen forstår oss, sier gruvearbeideren Antonio Perez, som tar meg med ut til gullgruven Manga.

Omtrent 100 menn og kvinner graver opp stein og jord for hånd og vasker gull i trefat ved brune vannhull. Privat gullgraving utgjør byens livsnerve, selv om det er forbudt. Politiet banker jevnlig gruvearbeidere, og anholder dem uten kjennelse fra domstolen.

FARC får slips og fine stillinger. Vi får nok en skitten krig.

Antonio Perez ble i sin tid fordrevet fra hjemmet sitt da geriljaen plyndret fødebyen hans i Cauca-dalen. Nå frykter han å bli fordrevet av den kommersielle utvinningen av naturressurser i området, noe som er et sentralt element i presidentens plan for å skape økonomisk utvikling. Flere eksperter mener at de store prosjektene truer matproduksjonen og vannforsyningen i området.

– Er det dette de mener med fred? Det er som om de tror at vi sliter i gruvene for moro skyld eller av grådighet. Vi gjør det fordi det ikke er andre jobber å få. Deres mega-gruver gagner kun de utenlandske selskapene og korrupte politikere. Til oss har de bare tomme løfter, klager Antonio Pérez.

25 miljøaktivister ble myrdet i Colombia i fjor, flere av dem her i Tolima.

– Må man være kriminell for å få den der regjeringen i tale? FARC får slips og fine stillinger. Vi får nok en skitten krig, sier den 22-årige gullgraveren Jessica Caiceo, som selv bærer en gullfarget ørering som bare er av stål. Hun forteller at noen av gruvearbeiderne er klare til å gripe til våpen hvis de blir fratatt levebrødet uten at de blir tilbudt et reelt alternativ.

– Volden mellom de privilegerte og de marginaliserte har pågått i 500 år, helt siden kolonitiden. Det er de samme mønstrene som gjentar seg, mener fagforeningsmannen Hernán Dussán.

Hvis mange nok av oss velger freden samtidig, har den en sjanse

Som barn under borgerkrigen La Violencia, som pågikk i årene 1948-58, så Dussán onkelen bli «trukket bort til slakting – på samme måte som en gris» fordi han hadde andre meninger enn de som regjerte. I 1996 var Dussán en av arkitektene bak den hittil eneste effektive fredsavtalen med FARC, som gruppen inngikk med stammen hans, páez-indianerne. Og da FARC i 1985 etter en stor fredsavtale la ned våpnene og stiftet det politiske Union Patríotica, så han en av toppfolkene deres bli drept. I alt ble to presidentkandidater og 5000 partistøttespillere myrdet, før FARC igjen grep til våpen.

De har flere ganger truet med å gjøre det samme, og det er en risiko for at historien kan gjenta seg også denne gangen. Flere hundre aktivister og venstreorienterte er blitt henrettet de siste årene – mens fredsforhandlingene har pågått.

Hernán Dussán har selv mottatt drapstrusler fordi han er fagforeningsmann, og han har noen ganger fundert på om volden er Colombias skjebne. Men dét nekter han å akseptere.

– Hvis mange nok av oss velger freden samtidig, har den en sjanse. Den kommer ikke av seg selv. Fred er vanskelig, men det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket.